Det er en underlig, og bekymringsverdig, kontekst for den kommende folkeavstemningen i Tyrkia. 16. april skal folket bestemme om Tyrkia skal beholde dagens konstitusjon eller endre betydelige deler av den for å gi presidenten mye mer makt. Dette skjer i kjølvannet av fjorårets kuppforsøk og påfølgende massiv fengsling eller oppsigelse fra offentlige stillinger av dem som var involvert i Gülen-bevegelsen som stod bak kuppforsøket. Det er fortsatt unntakstilstand, myndighetene har stadig bedre (ofte indirekte) kontroll av media, partiledere og parlamentarikere fra opposisjonspartiet HDP har blitt fengslet og rettsforfølges, og ca. 1/3 av de 2000 akademikere som i fjor undertegnet et fredsopprop har blitt sparket fra sine universitetsstillinger. Og de siste ukene har en ny viktig dimensjon vokst frem: «Europeisk innblanding i Tyrkisk valgkamp».
I denne teksten vil jeg ikke redegjøre noe særlig om alle disse forholdene som til sammen gjør at det knapt kan snakkes om gode og rettferdige betingelser for et rettferdig og åpent valg. Dette har blitt omfattende belyst andre steder. Her vil jeg se litt nærmere på hvordan valgkampen føres i Tyrkia, hvilke symboler som brukes, og hvilke posisjoner som finnes. Materialet jeg her baserer meg på er i stor grad et utvalg av poster som mine ca. 200 tyrkiske venner på Facbook har delt de siste par månedene. Som antropologer flest vil jeg forsøke å vise at ting er mer komplekst enn det ofte ser ut til. Jeg vil bl.a. argumentere for at noe av grunnen til at Erdoğan kanskje ikke får flertall er at mange mener at han ikke er NOK nasjonalistisk. Eller at hans tyrkiske patriotisme ikke er genuin, ekte.
I vestlige media kan man lett få inntrykk av at valgkampen i Tyrkia er en kamp mellom den muslimske nasjonalisten Erdoğan og hans parti på den ene siden, og de sekulære på den andre siden. For mange i Tyrkia oppleves dette selvsagt som DEN viktigste konflikten, der ikke bare tro og ideologi, men livsstiler står i sterk kontrast. Og i den retoriske kampen mellom de Kemalistiske sekulære (det er også mange sekulære som har tatt avstand fra den Atatürk-orienterte sekularismen) og AKP/Erdoğan benyttes det gjerne – i god Kemalistisk tradisjon – karikerte fremstillinger av den ukultiverte bondetamp, som i dette bildet som en NEI-tilhenger plassert på Facebook i februar:
Slik små-morsom retorikk virker nok bare på de som allerede er overbeviste Atatürk-tilhengere. Den motsatte siden, som også er sammensatt, er kanskje ikke så opphengt i denne dikotomien, selv om enkelte grupperinger er opptatt av hvordan Erdoğan nermest er en frelser som skal gjenopprette Osmansk imeprial storhet etter at Atatürk ‘solgte’ imperiet til vestmaktene. Slike ny-Osmanere idealiserer det Osmanske riket, og ser for seg en ny storhetstid som de føres inn i av den rettroende store leder Erdoğan, slik som det er fremstilt i denne FB posten fra ‘Leder Erdoğan’ som en kamerat la ut på FB i februar.
“De sier; Da Erdoğan kom forsvant vennene våre. Ja, de forsvant fordi, de får ikke lengre alt de vil fra et Tyrkia som i 80 år har vært styrt av engelske sionister. Nå har landet endelig en leder som er en skikkelig mann. Som man ikke kan få sko av gris, kan man ikke ha venner blant ikke-troende.”
Dette representerer en relativt marginal posisjon, men er en betydelig understrømning blant folk som er svært lojal til Erdoğan som person, som leder. Han er den som retter opp fornedrelse og såret ære. Dette er viktig for mange: Erdoğan som skaper av og garantist for ny tyrkisk storhet og stolthet.
Men AKP og Erdoğan sin retorikk i valgkampen har først og fremst vært preget av at alle motstandere har blitt stemplet som ‘landsforrædere’ (hain) eller terrorister: HDP (Folkets Demokratiske Parti, venstreorientert parti som særlig støttes av kurdere) fordi de påstås å ha forbindelser til PKK; CHP (Det Republikanske Folkeparti, sekulært parti som forvalter arven etter Atatürk) fordi de av og til ikke tar tilstrekkelig avstand fra HDP; og akademikere fordi de har kritisert myndighetenes hardhendte militærkampanje i sydøstlige Tyrkia. AKP har alliert seg med det ultra-nasjonalistiske partiet MHP (Nasjonalistiske Aksjonspartiet) i denne kampanjen, og har fått støtte av MHP sin leder Devlet Bahçeli i arbeidet for en ny konstitusjon.
Samtidig er det mange nasjonalister som er kritiske til Devlet Bahçeli sin allianse med Erdoğan. Denne opposisjonen har samlet seg rundt den kvinnelige opprøreren Akşener som uten hell har prøvd å vriste partilederskapet fra Bahçeli, men som samler betydelig støtte for NEI-siden. Hun står for en nasjonalisme som legger mindre vekt på Islam, og det er lite avstand mellom henne og nasjonalistisk orienterte Kemalister. Mange av disse kritiserer Erdoğanog AKP for å ikke være troverdig og prinsippfast nok i sin kamp for «en nasjon, ett flagg, et faderland og ett land (jord)» (tek millet, tek bayrak, tek vatan, tek toprak). Det er bl.a. stor misnøye med at syriske flyktninger angivelig får støtte og muligheter som ikke er tilgjengelig for tyrkerne. Det sås tvil om hvorvidt Erdoğan egentlig elsker det tyrkiske folk, som i denne FB posten en kamerat delte i mars.
“Jeg plasserer to bilder her som viser fiendtligheten mot tyrkere.
1 – Mens ungen til en soldatmartyr gråter.
2 – En El Nusra militant sin jente.»
Bildet følges av teksten:
«Se nå skikkelig på disse to bildene!..
Vil du som tyrker overlate landet ditt denne personen..?
Siden vi sier NEI til denne personen sitt sultanat blir vi beskyldt for å være terrorister!…
Det mest oppklarende svar er i disse to bildene…FOR DE SOM FORSTÅR!»
Şimdi bu fotograf karelerine iyi bakın!..
Bu şahsa bir Türk olarak ülkeni mi teslim edeceksin..?
Bu şahsın saltanatına #HAYIR dediğimiz için terörist ilan ediliyoruz!..
En açıklamalı cevabı bu iki foto karesindedir!.. ANLAYANA!
MHP-opprøreren Akşener målbærer slike strømninger i en post sirkulert av en FB-venn som har Aatatürk som profilbilde:
«Mens tyrkiske barn blir martyrer fem og fem om gangen, føder syrere fem og fem barn. Men de som nevner dette blir landsforrædere…».
Erdoğan beskyldes også for å ha for tette bånd til kurdiske ledere. Særlig i en periode for noen år siden da myndighetene førte en mye mer moderat politikk i forhold til den kurdiske befolkningen opptrådde Erdoğan ofte offentlig sammen med kurdiske ledere. Slike episoder trekkes nå frem igjen, som f.eks. i dette bildet sirkulert av den ultra-nasjonalistiske organisasjonen Ülkücüler:
«På JA-møtene sier President Tayyip Erdoğan til stadighet at ‘en person holder seg med den han liker’. Vi kan ikke være mer enig! Vi sier NEI til å være sammen med hunden Barzani. Ikke lik oss, la oss heller ikke like deg.»
Masoud Barzani er president i den autonome kurdiske regionen nord i Irak, og en viktig økonomisk og politisk samarbeidspartner for Tyrkia. Og selv om Erdoğan og lederskapet i AKP i det siste har vært forsiktig med å vise seg offentlig sammen med kurdiske ledere, fortsetter det strategiske samarbeidet med det kurdiske styret i Nord-Irak.
Felles for et flertall av både JA og NEI sympatisørene er at de ønsker stabilitet, ro fred og vekst – og gjerne et stolt og mektig Tyrkia. Det viktigste hinder for dette er terrorister og landssvikere, ofte støttet av fiendtlige utenlandske krefter. Det viktigste tema – eller diskursive ramme – i valgkampen blir derfor nettopp terrorisme og landsforrædere. Ved å alliere seg med MPH sin leder Devlet Bahçeli har Erdoğan valgt å delta i kampen om å fremstå som den som best kan bekjempe terrorisme og landsforrædere. I denne diskursen møtes han altså av argumenter om at hans troverdighet som ekte Tyrkisk patriot er frynset. Men Erdoğan, informert av AKP sine analytikere, forstår at kampen denne gangen står om de nasjonalistiske MPH-stemmene, er det er derfor her de har satt inn støtet de siste ukene. En av AKP sine valgkampvideoer – som Erdoğan selv gir stemme til i form av et pompøst dikt – avsluttes med: «Si nå, er du klar til å si JA? For nasjonen, for flagget, for faderlandet, for staten?
I tillegg besøkte Erdoğan bare et par uker før folkeavstemningen graven til Alparslan Türkeş på 20-års dagen for hans død. Türkeş var grunnleggeren av og den åndelige fader til MHP. Ved å be ved hans grav, og dermed vise ham dyp respekt, talte Erdoğan direkte til MPH-sympatisørene. Og på den store mønstringen av JA-tilhengere i Istanbul en uke før valget gjentok Erdoğan at han vil kjempe for gjeninnføring av dødsstraff slik at terrorister og landssvikere kan få sin rettmessige straff. Dette er også et populært krav blant Tyrkiske nasjonalister.
At nasjonalisme, ofte av et ekstremt slag, skal utgjøre det ideologiske, retoriske og politiske landskapet valgkampen utspiller seg på er selvsagt trist. Og et dårlig grunnlag for å ta rasjonelle valg om et lands styresett. Samtidig er det viktig å vite at for mange i Tyrkia er det gode grunner til at det er tilhørighet til nasjonen og tilslutning til staten som utgjør den viktigste symbolske arena. De gode grunnene inkluderer: (1) Den pågående borgerkrigen i sydøst, hvorfra unge tyrkiske soldater sendes hjem til begravelser til nabolag og landsbyer overalt i Tyrkia. De fleste kjenner noen som har blitt rammet. Og det gjelder selvsagt – i enda større grad – også den andre siden i konflikten. (2) Kuppforsøket 15. juli 2016, som vestlige media i stor grad ikke har prøvd å forstå, men som ble opplevd som en reell trussel mot den tyrkiske stat og demokrati. (3) omfattende terror, særlig i Tyrkias storbyer, de siste par årene. Tyrkia har vært hardere rammet av slik terror enn noen land i Europa siste par årene. Legg til dette en forestilling blant mange om at Tyrkia er omgitt av fiender på alle kanter, og at Europa har sviktet Tyrkia. Da er trygghet, stabilitet, og en sterk leder som personifiserer folket viktig for mange. Det er et valg ikke om styresett, men for eller mot Erdoğan. Da pleier Erdoğan å vinne. Hvis han ikke vinner er det fordi han ikke har klart å overbevise om at han er nasjonalistisk nok.