Fastetiden (Ramadan) samler og splitter

Faste. Det høres slitsomt ut. Men det er også en periode som for mange innebærer ekstra mye felleskap og hygge.

I muslimenes fastemåned Ramadan skal man ikke spise, drikke eller røyke mellom soloppgang og solnedgang. I Tyrkia faster omtrent halvparten av befolkningen. I storbyene merker man ikke så lett at det er fastetid. Men i mindre byer og landsbyer i innlandet og i Svartehavsregionen faster de fleste, og på dagtid er det vanskelig å finne restauranter og kafeer der en kan kjøpe seg noe å drikke eller spise. Livet organiseres rundt rytmen som bestemmes av fasten og måltidene som finner sted mens solen gjemmer seg på andre siden av kloden. Da jeg en kveld ankom den middels store byen Ünye ved Svartehavskysten med buss, var det tilfeldigvis akkurat da solen gikk ned. Det er iftar – tidspunktet da fasten brytes, og folk samler seg rundt måltidet. De få andre som gikk av bussen ble hentet av slektninger. Der stod jeg. 3 kilometer fra sentrum og hotellet der jeg hadde bestilt rom. Siste buss var gått. Ingen folk i informasjonen på busstasjonen. På taksistoppet ved busstasjonen var det ingen taxi. Inne i venterommet til taxisjøførene var fjernsynet på, men det var ingen å se. Det var ikke annet å gjøre enn å gå inn til sentrum. Gatene var nesten øde. Heldigvis var den en fin spasertur inn til byen.

Fastetiden er ikke bare traurig selvpining. En halvtime etter at fasten er brutt begynner folk å sildre ut i byen, og etter hvert blir det et yrende folkeliv. Grupper av ungdommer, eldre, storfamilier, kjernefamilier med småbarn, hipstere og sminkede damer, andre tekkelig tildekkede, promenerer frem og tilbake langs parken mellom byen og sjøen. De som har råd har vært på restaurant og brutt fasten. De fleste har spist hjemme, men de har gjerne vært flere samlet enn vanlig. Etterpå er det myldrende liv på kafeer og tehus. Flere steder er det levende musikk. Andre steder tyter bråkete amerikansk musikk ut av høyttalere. Det er mye aktiviteter for barn, med hoppeslott, strikkhopping m.m. Det selges is, det tatoveres, det røykes vannpipe, det er god stemning. ‘Alle’ er ute og går. Det fotograferes, klemmes, hilses, spøkes. Små barn er oppe til langt på natt. Først i tolvtiden begynner det å bli stille. Det er bare jeg som går alene. De fleste av de som faster står opp om litt før solen for å spise dagens andre måltid sahur. Det blir kanskje lite soving om natten, og de som har anledning sover utover formiddagen.

Alkohol er ikke å se noe sted. Og moskeen minner om hva fastetiden dreier seg om. Mellom de opplyste minaretene løper tekst som: «Tro(fasthet) beskytter en mot det onde», «avlat (zekat) beskytter og øker ens eiendom». Innimellom avbrytes teksten av det tyrkiske flagget. Ramadan er mange steder blitt et offentlig anliggende, med kommuner og bystyrer som arrangerer iftar-måltider for opptil flere tusen mennesker i store telt satt opp for anledningen. Det er også vanlig at velstående menn eller store bedrifter spanderer iftar-måltid i løpet av fastetiden. Man faster for å bli minnet om at eksistensen ikke bare har en materiell dimensjon, men mange er opptatt av å fortelle at Allah har påbudt troende å faste fordi det er sundt for mage og kropp.

I en annen, mindre by ved Svartehavet hvor jeg tilbrakte mye tid på 90-tallet har det nå blitt lettere å finne seg noe å spise og drikke på dagtid i Ramadan. Det virker som det er flere som ikke faster, og noen spisesteder er åpne. Skjønt, man er diskret – både ut av respekt for de som faster, og fordi det kan være skamfullt å eksponere at man ikke faster. Det mest diskret stedet er en kafe gjemt bort ved stranden bak havnen. Der samles menn og spiller kort og andre spill, drikker te og spiser toast og kjøttboller i brød. Alt fra arbeidsledige til lege og pensjonert politimann. Ikke bare spilles det spill, det gambles, ganske høyt. Blant de som gambler er også sønnen til en av de mest velstående og mest religiøse menn i byen. Det vet selvsagt ikke faren. Det er stor aktivitet her i Ramadan, og innehaveren gjør gode penger (tar 10% av omsetningen i gamblingen). Når Ramadan er over er det slutt. Ramadan er dermed en tid da skille mellom mer og mindre troende, og ikke-troende (som det også er en del av, selv i småbyer), blir særlig tydelig. Samtidig er det slik at selv om det er mange som ikke faster, bestemmer fasten mye av rytmen i offentlig liv og familieliv i fastetiden. I mange familier er det gjerne både fastende og ikke-fastende. Da samles alle rundt iftar-måltidet. Av og til samles naboer eller slektninger og lager i stand ekstra store og rike iftar-måltid utendørs. Det blir på et vis en liten fest hver kveld. Fasten både samler og skiller.

Comments are closed.