GÜLEN SIN MYSTISKE MAKT

I kjølvannet av kuppforsøket har det i den norske offentligheten vært mest oppmerksomhet om problematiske sider ved de tyrkiske myndighetenes respons, og hvordan kuppet kanskje var rigget av Erdoğan selv. Det har vært en påfallende mangel på analyser av Gülen-bevegelsen, og hvorfor denne ‘moderate’ Islamske bevegelsens forsøkte å gjennomføre et militærkupp i et land med 80 millioner innbyggere, et strategisk viktig NATO-land.

Vestlige politikere og media sin bekymring for tiltak rettet seg mot akademikere og journalister i Tyrkia er legitim og viktig. Jeg kjenner selv godt folk i disse kategoriene som er så fortvilte og redde at de vurderer å flykte landet. Men, president Erdoğan og andre i Tyrkia har et poeng når de kritiserer vesten for ikke i klare nok ordelag fordømme kuppmakerne og Gülen bevegelsen. Tyrkisk samfunn er nå svært polarisert, og kritikerne i Tyrkia samt internasjonale media ser ut til å projisere alt det vanskelige og onde i Tyrkia på Erdoğan, i den grad at mange kuppnatten antok at Erdoğan selv hadde rigget kuppet, at det bare var ‘teater’ for å sette ham i en posisjon som gir ham mer makt. Samtidig fremstår Erdoğan for alle sine tilhengere hjemme som den store helten fra kuppnatten og en personifisering av Tyrkisk identitet og ‘folkets vilje’.

Selv om man visste at det var store spenninger mellom myndighetene og Gülen bevegelsen kom kuppforsøket fullstendig overraskende. Selv har jeg som sosialantropolog forsket på forhold i Tyrkia siden 1990 og fulgt med på de dype og ofte dramatiske endringsprosessene landet har gått gjennom. Men kuppnatten satt jeg sjokkert og forvirret og fulgte med på kuppet ‘live’. Kunne det virkelig være, som statsminister Yıldırım hevdet i et intervju ganske tidlig kuppnatten, at kuppforsøket ble organisert av Gülenister som hadde infiltrert militæret? Det er ikke bevist at Gülen selv stod bak kuppet, men alle kommentatorer i Tyrkia – også uavhengige og regimekritiske – er enige om at Gülen bevegelsen var hoveddrivkraften bak kuppet. Kanskje det er vanskelig å se og akseptere dette utenfor Tyrkia fordi det kom så uventet? Og fordi Gülen bevegelsen er kjent som en tolerante og dialogorienterte moderat muslimer? Jeg vil her vise hvordan bevegelsen har vært svært dyktig i å etablere en fasade som dekker over et problematisk sekterisk nettverk som har vært komplekst sammenvevd med AK partiet i Tyrkia og forsøkt å få kontroll over den tyrkiske stat.

Paradoksalt nok, det er med Erdoğan og AK partiets politiske suksess man må begynne å forklare hvordan Gülen-bevegelsen kunne få så stor innflytelse. Gülen og Erdoğan trengte hverandre, og deres organisasjoner hadde et pragmatisk samarbeid frem til ca. 2012: AKP trengte bl.a. hjelp av Gülen-bevegelsens nettverk for å få til endringer i militæret som fremdeles ble sett på som en trussel mot AKP-regimet. Men samarbeidet hadde også en mer ideologisk karakter. Siden Gülen-bevegelsen legger så stor vekt på på individenes ansvar for å ‘tjene’ (hizmet) samfunnet, er den også kjent som hizmet. Dette begrepet har blitt helt sentralt også i AKP sin retorikk, og alle AKP-politikere, særlig på regionalt og lokalt plan, markedsfører seg ved å hevde at de stiller til valg for å ‘tjene’ folket.

Det jeg vil fokusere på her er hvor forskjellige modus operandi Erdoğan og Gülen-bevegelsen har hatt. Mens Erdoğan hele tiden har operert innenfor konstitusjonen og hatt formelle maktposisjoner, har Gülen-bevegelsen operert mer i det skjulte. Erdoğan sin makt er formell, men også symbolsk ved at han oppleves som personifiseringen av den tyrkiske folkelige vilje. I begge tilfelle er hans makt åpent og direkte artikulert, også da han mobiliserte statens maktmonopol i politiets brutale knusing av Gezi-demonstrasjonene i 2013. I Tyrkia besitter man og er best i stand til å utøve makt hvis man synliggjør den, hvis makten er åpenbar. Det er ofte lite subtilt: store biler, pulter, kontor osv. er viktige symbol. I småbutikker er det alltid en representant for eierne som tar imot betaling selv om man har blitt ekspedert av ansatte i butikken. Det gjøres tydelig hvem som er sjefen.

Gülen og hans tilhengere har utøvd makt på en helt annen måte, mer subtilt og fordekt under en formell fasade. Jeg har ikke selv forsket på denne bevegelsen, men har opp gjennom årene vært i kontakt med dem. Første møtet var på et fly fra Sevastopol til Istanbul i 1997. Jeg satt sammen med et par unge tyrkiske menn på flyet. Pent kledde i dress og slips snakket de oppglødd om bevegelsens skoler i Sentral-Asia, om ‘matematikkolympiadene’ de organiserte. De preket ikke Islam for meg, og med sin vennlighet, skikkelighet og entusiasme gav de meg assosiasjoner til pinsevenner og andre ‘American style’ predikanter. I ankomsthallen kjøpte de en diger Toblerone til meg. Noen år senere ble jeg kontaktet av en tyrker fra Drammen, som representerte en organisasjon for dialog og økumenisk samarbeid. Da vi møttes i Bergen forstod jeg at de egentlig var knyttet til Gülen-bevegelsen. Vi snakket høflig over en kopp kaffe. Igjen ingen forsøk på misjonering. Etter dette møtet begynte de å sende meg Zaman İskandinavya, bevegelsens Tyrkisk-språklige ukeavis rettet mot medlemmer og sympatisører i Skandinavia. Jeg mottok avisen og nyttårshilsener fra dem i noen år. Bevegelsen er fremdeles tilstede i Norge, i form av Mangfoldhus i fire byer og det Norsk-Tyrkiske handelskammer.

Etter begge disse episodene var jeg forbauset over bevegelsens naivitet: trodde de virkelig at strategien ville virke på meg? At jeg ikke kunne se at de presenterte en polert overflate for å være i stand til å skape strategiske allianser og et godt image? Men, strategien har tydeligvis virket. Kanskje fordi de har fortalt en fortelling liberale i vesten har ønsket å høre. Gjennom kulturelle og akademiske aktiviteter har bevegelsen skapt et svært positivt bilde av seg selv og rekruttert mange alliansepartnere. De har fått respekt og legitimitet blant annet gjennom statsviteren Hakan Yavuz sine vitenskapelige publikasjoner. Det er svært uklart hvorvidt Yavuz selv er medlem av og støtter bevegelsen. I et intervju med den tyrkiske nyhetskanalen Odatv i 2008 trakk han tilbake tidligere støtte til bevegelsen og kritiserte den for å være uærlig og for å ha et (fordekt) politisk prosjekt. Han mente også at det burde stilles spørsmål ved bevegelsens internasjonale samarbeidsrelasjoner. Men i et intervju på nettstedet Rumi Forum (ja, et talerør for Gülen) i 2013 sier han at Gülen sin filosofi og bevegelsens arbeid kan karakteriseres som en ‘ny Islam’, en kalvinistisk-protestantisk Islam som søker å forene Islam med demokrati, modernitet, menneskerettigheter og markedsøkonomi. Det er en sivil filosofi som bygger konsensus gjennom det Islamske språk, målet er ikke Sharia men etisk Islam båret frem av frivillige medlemmer. Bevegelsen jobber for opplysning, for fornuft, kritisk tekning og et åpent samfunn. De legger vekt på brobygging, og hovedmålet er utvikling av personlig karakter. Han mener også at Gülen preker en feminisert Islam som legger vekt på omsorgsetikk.

Jeg har ikke selv møtt Yavuz, og det er vanskelig å forstå hans prosjekt. Sannsynligvis har det vært et symbiotisk forhold mellom bevegelsen og hans intellektuelle prosjekt – han har bygget en akademisk karriere på sine studier og fortolkninger av bevegelsen. En amerikansk kollega som har møtt ham en rekke ganger skriver til meg at «I wouldn’t say sincere and trustworthy are terms that immediately come to my mind to describe him…». Yavuz har vært stille etter kuppet.

Populærkultur er en annen arena hvor et positivt bilde av bevegelsen og Gülen formidles, særlig i Tyrkia. I den påkostede filmproduksjonen ‘Fem minareter i New York’ (2010) forteller filmskaperen Mahsun Kırmızıgül om to tyrkiske politimenn som drar til New York for å hente en imam som antas å være leder av en terrororganisasjon. Det viser seg imidlertid at mannen er en inkarnasjon av godhet, toleranse og visdom. Han preker ikke-voldelig handling, er gift med en kristen kvinne, og synes det er vakkert at datteren gifter seg med en kristen mann. I Tyrkia ble filmen tolket som en fortelling om/propaganda for (alt etter som…) Gülen.

Egne aviser, mediehus og nyhetsbyrå har også vært et sentralt virkemiddel i bevegelsens arbeid. Alle bevegelsens aviser i Tyrkia er nå stengt, men Zaman İskandinavya publiseres fremdeles, som et talerør for Gülen-bevegelsen. De har nylig gitt stor plass til de norske rektorenes opprop mot Tyrkiske myndigheters begrensning av akademisk frihet, og har intervjuet Odd Einar Dørum og forfatter Erling Kitttelsen om påstandene om at Fethullah Gülen står bak kuppforsøket. Avisen skriver at de mener at en slik påstand må bevises og at «Kittelsen referer til at Fethullah Gülen ‘Hocaefendi’ er svært demokratisk, og sier at «Gülen er ikke en person som løser problemene med våpen».

Det er en utbredt oppfatning at Gülen-bevegelsen ikke utøver makt ved voldelige midler. Bevegelsen er etablert i store deler av verden, men jobber på ulike måter i ulike regioner. I vesten er de særlig kjent for å være en tolerant og økumenisk bevegelse som bidrar til å bygge bro mellom vesten og Islam, mellom tradisjon og modernitet. Mangfoldhuset i Drammen skriver på sine nettsider at de «er en åpen organisasjon for alle som ønsker å bidra til fellesskapet. Formålet er å legge til rette for dialog rundt sosiale utfordringer på tvers av hudfarge, etnisitet, legning og tro. Organisasjonen flagger demokrati, menneskerettigheter, likestilling og ytringsfrihet. Vi er ingen religiøs eller etnisk organisasjon». Samme sted anerkjenner de at «initiativtakerne er inspirert av tenkeren Fethullah Gülen». ‘Tenkeren’ Gülen, ikke den ‘Islamske mystikeren’ Gülen.

Gülen er først og fremst en sufi, eller tasavvuf. Ikke en mufti eller imam. Han er inspirert av Said-i-Nursi og har siden 80-tallet bygget seg opp til å bli den mest karismatiske og innflytelsesrike mystiske læremesteren i den tyrkiske verden. Et karakteristisk trekk ved tasavvuf er søken etter sannhet og kjærlighet ikke bare gjennom Koranen og skriftlig kunnskap, men gjennom selvransakelse, puritansk livsførsel og religiøse opplevelser. Veiledning av en læremester er sentralt for å lykkes i slik søken etter kunnskap. Gülen mener derfor at veien til et bedre samfunn går gjennom å endre individer. Men gjennom det konstituerende lærer-elev forholdet er bevegelsen også svært hierarkisk, og Kahraman Şakul ved Istanbul Şehir Universitetet skriver at bevegelsens doktrine innebærer at: «for å nå mahdi (‘messias’, altså Gülen) sitt hellige mål må ordrer følges uten å stille spørsmål». Dette, mener Şakul, danner grunnlag for bevegelsens to ulike ansikter – ett rettet mot verden, ett mot medlemmene – og to parallelle men ulike organisasjonsstrukturer. I den utadvendte modellen er Gülen en ‘tenker’ og bevegelsen er organisert i åpne nettverk i ulike NGO, utdanningsinstitusjoner, næringsliv, media osv. Bevegelsens hemmelige nettverk, derimot, bygger på Gülen sin autoritet som mystiker og mahdi, og har vært særlig sterke innen rettsvesen, politi, byråkrati og – altså – i militæret i Tyrkia. Gjennom et omfattende nettverk av internatskoler i og utenfor Tyrkia har Gülen bevegelsen gjennom fire tiår utdannet og rekruttert titusenvis av fattige gutter som etter hvert er blitt plassert som lojale tilhengere i strategiske posisjoner i den tyrkiske stat. Ved ulike manøvrer har de også fått kontroll over en rekke universitet. Disse hemmelige nettverkene har konstituert uformell makt, og har i stor grad dirigert hvordan det åpne nettverket skal operere, både i Tyrkia og i utlandet. Gülen dro i selvpålagt eksil i USA i 1999 etter at det ble startet etterforskning mot ham fordi det sirkulerte et opptak av en preken der han oppfordret medlemmer som hadde posisjoner i rettsvesen og byråkratiet i Tyrkia om å lære seg relevante prosedyrer slik at de på sikt, og på vegne av Islam, kan foreta en nasjonal gjenskapning. Men, understreket han, de burde vente til forholdene ligger bedre til rette, de bør ikke handle for raskt men være tålmodige.

Hvorvidt bevegelsen har hatt en ‘dobbel agenda’ har lenge vært diskutert. Kuppforsøket gir et klart svar på det: Det er lite tvil om at det var Gülen sitt hemmelige nettverk innen militæret som ble mobilisert. Ideelt sett hadde bevegelsen nok sett for seg at de skulle kunne få kontroll over den tyrkiske stat med andre, og helst ikke-voldelige metoder. Men de var etter hvert presset opp i et hjørne og valgte en siste desperat handling. De fleste av bevegelsens medlemmer som nå mister jobbene og blir stigmatisert som landsforrædere har selvsagt ikke hatt kjennskap til, eller støttet kupplanene. Men, de har visst at de har vært med i hemmelige nettverk som ofte har operert i strid med lover og regler. Mangfoldhuset og liknende organisasjoner gjør nok, isolert sett, svært verdifullt arbeid for å skape bro mellom religioner og kulturer. Men det er naivt å tro at de ikke er del av noe som på et annet plan er svært problematisk.

I Tyrkia retter utrenskningene seg foreløpig i hovedsak mot Gülen bevegelsen som nå ligger med knekket rygg. Men bevegelsens internasjonale nettverk er fremdeles intakt. Tyrkia har krevd at USA utleverer Gülen, men det er lite som tyder på at det vil skje. Rüşen Çakır, en tyrkisk journalist som har fulgt med på bevegelsen i tre tiår, uttalte nylig i et intervju på det tyrkiske nettstedet Diken at Gülen helt sikkert  har «flere kort å spille», men at det er vanskelig å vite hva de vil være. Det er imidlertid klart at Gülen og bevegelsen fortsetter å spille et spill de er svært gode til: påvirke den vestlige opinionens perspektiv på hva som skjer i Tyrkia. De har i stor grad bidratt til at mange – sikkert også mange lesere av Morgenbladet – tror at Gülen, i motsetning til Erdoğan, er en demokratisk og moderat muslimsk tenker. Bevegelsen er svært dyktig til speile og benytte seg av språk og forestillinger liberale og progressive krefter i vesten benytter, slik det for eksempel framkom i sitatet fra Mangfoldhuset ovenfor.

Et annet eksempel er at Mangfoldhuset nylig sendte en e-post til Norges universitetsrektorer på vegne av rektor på ett av de 15 stengte universitetene i Tyrkia med forespørsel om et møte. Alle universitetene som har blitt stengt er kontrollert av Gülen-bevegelsen. I den nåværende situasjon er det sannsynligvis legitimt å stenge dem. De er ikke ‘ofre for angrep på akademisk frihet’ i Tyrkia, men del av en kult som på illegalt og voldelig vis prøvde å ta makten i Tyrkia. Rektorene, og norske myndigheter, bør gå i dialog. Ikke med Gülen og hans folk, men med de demokratisk valgte myndigheter i Ankara og deres representanter.

 

One Response so far.

  1. Ståle Knudsen sier:
    Jeg har fått et spørsmål om Fetullah Gülen er statsborger i USA, eller om han har dobbelt statsborgerskap. Jeg har sjekket litt, men det er jommen ikke lett å få greie på. At han har tyrkisk statsborgerskap synes udiskutabelt. Det er i alle fall slik tyrkiske myndigheter ser det. Men det er stor usikkerhet og mye spekulasjon om han har amerikansk startsborgerskap. Han har green card, som av mange i Tyrkia har blitt tolket som amerikansk stasborgerskap. På direkte spørsmål fra journalister svarte talsmann for utenriskdepartementet i USA for to år siden at hun «ikke tror at Gülen har amerikansk statsborgerskap». Noen har interesse av at dette er uklart.

LEAVE A COMMENT