Det er nå en og en halv måned siden kuppforsøket i Tyrkia. Tre måneders unntakstilstand begynte 20. juli. Vi hører fremdeles om fengslinger, stenging av universiteter og masseoppsigelser i militæret og byråkratiet. Men hvordan foregår egentlig oppgjøret i Tyrkia etter kuppet? Hvem er det som faktisk mister jobber, forhøres og fengsles? En ting er hva som skjer på nasjonalt plan. Men hva skjer lokalt? Jeg vil her prøve å gå litt bak tallene og se litt på hvordan oppgjøret utspiller seg i enkelte provinser og distrikter i Svartehavsregionen i Tyrkia. Dette er områder jeg har jobbet i og til en viss grad har kontakter i. Noen har jeg snakket med nå i det siste. Jeg følger også lokale medier regelmessig, særlig på distriktsnivå.
Men først, hva er status på nasjonalt plan? I midten av august er over 3000 sparket fra de militære styrker, derav 45% av de totalt 325 generalene og admiralene. Nesten 80 000 er suspendert fra jobbene sine, 60 000 i det offentlige. I tillegg har bortimot 5000 permanent mistet jobben i staten. Av nesten 19 000 som har vært varetekstfengslet er 10 000 arrestert og fengslet. Hovedvekten av de arresterte utgjøres av militære (6000) og dommere/advokater (2000). Det har blitt startet prosesser mot nesten 7000 personer i universitetssektoren. Av disse har over 4000 mistet jobben.
I tillegg har en rekke institusjoner med tilknytning til Gülen-bevegelsen blitt tvunget til å stenge: 3 nyhetsbyråer, 16 fjernsynskanaler, 23 radiokanaler, 45 aviser, 15 magasiner og 29 forlag. 37 journalister er arrestert. Også mange skoler (934), internat (109), foreninger (1125) og fagforeninger (19) er blitt stengt. 15 universitet har også måtte lukke dørene.
Svartehavsregionen er den regionen i Tyrkia der AKP, Erdoğan sitt parti, har best oppslutning. I mange provinser har AKP fått opp mot 2/3 av stemmene ved de siste valgene. AKP har også makten i alle de fire provinsene jeg har noe kunnskap om: Trabzon, Ordu, Samsun og Çorum. Siden de mest omfattende utrenskninger foregår i militæret, i dommerstanden og i ministerier er det særlig folk bosatt i Ankara og Istanbul som mister jobber og som fengsles. Men også på provinsnivå merkes det godt (provinsene har typisk rundt en million innbyggere), og mange har mistet jobbene og er fengslet:
| Provins | Offentlig ansatte avskjediget | Arrestert (offentlig ansatte) | Totalt arrestert |
| Çorum | Ca. 800 | 26 | |
| Samsun | 1543 | 219 | 319 |
| Ordu | 697 | 142 | 194 |
| Trabzon | 862 | 72 |
Dette er omtrentlige tall. Flere som sitter i varetekt kan komme til å bli arrestert, noen arresterte kan bli løslatt. I tillegg kommer folk som er ettersøkt men på frifot. I Ordu, f.eks., er det 27 som er ettersøkt for å være tilknyttet FETÖ (Fetullah Terrororganisasjonen). Mange av dem som er avsatt i det offentlige jobbet i skolevesen og politi. Ett av de stengte universitetene (Canik Başarı Üniversitesi) ligger i Samsun.
Hvis vi går enda et trinn ned, til distriktsnivå, hvordan ser det da ut? Her er det vanskeligere å finne klare tall. Det var krevende nok på provinsnivå. Men samtidig kommer jeg her nærmere individuelle historier. Det er stor forskjell på hvor mange innbyggere det er i distriktene. Blant dem jeg skal omtale her har Kargı, som det minste, bare 15 000 innbyggere, mens det største distriktet, Ünye, har 120 000 innbyggere. I Kargı, som er et risdyrknings-distrikt langs elven Kızılırmak i provinsen Çorum, ser det ikke ut til at det finnes noen FETÖ overhode for ingen er avskjediget eller arrestert. I nabodistriktet Osmancik, derimot, har en fagforening for helsearbeidere blitt forbudt og en dommer og en statsadvokat er fengslet. Mest bemerkelsesverdig er det, imidlertid, at kaymakamen, statens mann i distriktet, etterforskes for tilknytning til FETÖ.
Også kaymakamen i Terme, et jordbruksdistrikt øst i provinsen Samsun, er under etterforskning. Sent på kvelden kuppnatten kom Erdoğan på skjermen på direkten på et par av de private og ikke-statlig kontrollerte TV-kanalene. Via iPhone/Facetime. Han oppfordret folk til å forsvare demokratiet ved å gå ut i gatene og på offentlige plasser, og også møte kuppmakerne ved flyplassen og på en av broene over Bosporus. Og det gjorde folk, selv på mindre tettsteder rundt om i landet strømmet folk ut i gatene. Inkludert i Terme, hvor folk samlet seg på den sentrale plassen, vaiende på flagg og ropende slagord. I de kritiske timene i løpet av kuppnatten var også kaymakamen i Terme til stede. Han holdt en kort tale hvor han ba folk om å dra hjem. På bakgrunn av dette, angivelig for å ha hindret den folkelige motstanden, ble han arrestert en måned etter kuppforsøket. Noen dager etter ble han imidlertid satt fri. Opptak av talen viste, i følge lokale medier, at utsagnet måtte forståes i en større kontekst. Han ønsket å hindre at folk kom til skade – det var mange av de som hadde samlet seg som bar våpen. Videre holdt han selv ‘vakt’ gjennom natten sammen med borgemesteren, Jandarma kommandøren og lokale partiledere. Men, statsadvokaten i en høyere rettsinstans anket, og den unge kaymakam (se bilde) er nå igjen i fengsel.
(Skjermdump, SaatBaşıHaber 13.08.16)
Med unntakstilstanden har statens menn i provinsene (Vali) og i distriktene (Kaymakam) fått utvidede fullmakter og leder operasjonene mot FETÖ. Dermed holder de også svært kritiske posisjoner. Hvordan de skjøtter denne rollen og hvem de egentlig er lojale til kommer derfor fort i fokus. Bare få dager etter kuppet ble 47 kaymakam suspendert fra stillingene sine. Andre har kommet til senere, bl.a. kaymakamen i Ünye, et kyst-distrikt som ligger i provinsen Ordu, med grense til Terme. Denne kaymakamen ble suspendert og varetekstfengslet tidligere i august, men er nå sluppet ut og skal igjen tiltre stillingen som kaymakam.
I Ünye er det startet rettsaker mot så mange som 134 mistenkte for bånd til FETÖ. Dette inkluderer statsadvokater, advokater, den ledende imam i Ünye, politi, lærere, byråkrater samt private næringsdrivende som skal ha vært med på å finansiere bevegelsen. Av disse mistenkte er totalt 92 personer fengslet. Videre har bevegelsens ettermiddagsskoler (der elevene betaler for ekstraundervisning for å prestere best mulig i inntakseksamen til universitetene) blitt stengt.
En jeg kjenner i Ünye forteller til meg at han «er redd for alt, folk er svært ulykkelige og er redd for å snakke. Folk er redd for å bli sett, bli lagt merke til. De er forsiktige». Videre forteller han at nå, under unntakstilstanden, ligger all makt i hos vali og kaymakam. Det er svært vanskelig å få noe informasjon om de fengslede. Det er umulig å snakke med dem – det er ikke engang kjent hvor de holdes fengslet.
Jeg kjenner flere journalister i Ünye, og ingen av dem – selv ikke en svært langt ute på venstresiden – har blitt direkte rammet av de pågående opprenskningene. Men eier-redaktør av avisen İpekyolu, som samtidig eier en privat bedrift, etterforskes for tilknytning til og økonomisk støtte til Gülen-bevegelsen. Avisen, som er en av mange lokalaviser i Ünye, har blitt stengt, men gamle sider er fremdeles tilgjengelig på nettet.
I Çarşıbaşı, et distrikt i Trabzon hvor fiske er en viktig næringsvei (og hvor jeg oppholdt meg mye på 90-tallet), ser det ut til å være mindre omfattende utrenskninger. Den offentlige notaren har blitt fengslet, og Gülen-bevegelsens radio og fjernsynssendere som befant seg i distriktet har blitt demontert. Mer påfallende er funnet to dykkere gjorde utenfor den offentlige stranden i Çarşıbaşı. De så noe som blinket på bunnen og plukket opp en klokke – som viste seg å være gullbelagt og inneholde inskripsjonen ‘F Gülen’ (se liten tekst under ESCAPE). Det antas at noen har kvittet seg med klokken som et mulig bevismateriale – etter at det ble klart at kuppet var mislykket. Det har for øvrig vært mye spekulasjoner omkring Fetullah Gülen sin påståtte utdeling av signerte gullklokker til spesielt lojale eller viktige tilhengere, bl.a. journalister.
(Skjermdump, Habertürk, 05.08.16)
Det er ingen tvil om at det foregår en omfattende utrenskning av medlemmer av Gülen-bevegelsen. Men, i disse dager er det ofte vanskelig å vite hvem som er ‘helt’ og hvem som er ‘forræder’. De fleste kjenner noen som er knyttet til bevegelsen, som har gått på deres skoler, deltatt i veldedig arbeid i en av deres organisasjoner, eller jobbet i en bedrift kontrollert av bevegelsen. Mange prøver desperat å fjerne spor – bøker, gulklokker, dokumenter – mens andre innrømmer at de har vært med i bevegelsen men at de ble lurt eller bedradd. På mange måter har det utviklet seg til en heksejakt der det kappes i å være mest effektiv i å renske ut forræderne. Da borgemestre i Svartehavsregionen holdt møte for en uke siden ble en provinsborgemester anklaget for å være ‘slapp’ i kampen mot FETÖ. Han responderte ved å påpeke at han hadde suspendert mange flere fra stillinger i sin administrasjon enn borgemestrene i de andre provinsene i regionen. Lokale medier (se bild nedenfor)har også gjort oppmerksom på at den samme provinsborgemester tidligere har gitt betydelig økonomisk støtte til Gülen-bevegelsen ved at han har betalt for en stor reklame i avisen İpekyolu (også omtalt ovenfor) som er kjent som et talerør for Gülen-bevegelsen.
(Skjermdump, Yön, 04.08.16)
Teksten siden av bildet av borgemesteren sier:
«Hva viser dette fotografiet? Borgemesterens penger har gått til PİÇ».
PİÇ står for Paralel İhanet Çetesi, ‘Parallelle forræder banden’, og er et begrep borgemesteren selv introduserte som betegnelse for Gülen-bevegelsen. Samtidig betyr det tyrkiske ordet piç ‘faderløst barn’’ men brukes gjerne i betydningen ‘drittsekk’. Avisen spør retorisk: er det da ikke slik at borgemesteren selv har støttet en bevegelse han har kalt ‘drittsekker’? Et liknende eksempel er beskyldningen fra et parlamentsmedlem fra det Kemalistisk-sekulære Republikanske folkepartiet (CHP) om at en professor ved universitet i Trabzon, som nylig er forfremmet til medlem av Høyesterett (for å erstatte fjernede FETÖ), selv er medlem av Gülen-bevegelsen. Grunnen til denne beskyldningen er at professoren har deltatt i møter i regi av Abant-plattformen som er kjent for å være nær Gülen.
Hvem er, eller var, tilhengere av bevegelsen? Hvor mye, eller lite, skal det til for å bli mistenkeliggjort? En ting er hva som avgjøres i rettssystemet – det vil tiden vise. Noe annet er hvilke rykter som går, hvem som blir sosialt stigmatisert. Slike mistanker og beskyldninger foregår selvsagt også på lavere nivå. Hva om man har gått på en av ettermiddagsskolene til bevegelsen?
Samtidig som FETÖ-prosessene fortsetter på ulike nivå, dreier hovedagendaen i Tyrkia seg nå mer og mer mot kurderspørsmålet, PKK-terror og Syria. Myndighetene, med god støtte fra opposisjonspartiene Det republikanske folkeparti (CHP)og Nasjonal bevegelses parti (MHP), har begynt å fortelle en ny hovedfortelling om hvem som er landets fiender: FETÖ står bak både IS og PKK! Her i Norge er det vanskelig å forstå at folk kan tro på dette, men når alle ledende politikere, de viktigste TV-kanaler og aviser slår dette stort opp etablerer det seg som en slags sannhet. Med dette retoriske grepet er alle interne fiender blitt til en, og det gjøres liten forskjell på ulike typer landsforrædere.
Det er på retorisk nivå. Når det gjelder rettsprosesser ser det ut til at i oppgjøret mot FETÖ er det i første rekke de som mistenkes å tilhøre Gülen-bevegelsen som mister jobbene og blir arrestert. Men, i skyggen av dette fortsetter prosesser mot andre ‘forrædere’. 48 mistenkte FETÖ ved Kocaeli universitetet i Izmit like øst for Istanbul ble fengslet for en uke siden. Dagen etter organiserte universitetsledelsen et avhørsmøte med en gruppe akademikere ved univeistietet som i vår underskrev et akademikeropprop mot tyrkiske militæres operasjoner mot kurdiske byer i sydøst. Erdoğan reagerte kraftig på dette oppropet fra mellom 1000 og 2000 tyrkiske akademikere og kalte dem for landsforrædere. Ca. 30 av dem har mistet jobbene sine, initiativtakerne ble fengslet, og prosessene fortsetter mot mange flere, bl.a. en håndfull akademikere på Kocaeli Universitetet som nå risikerer å miste jobbene sine. Det viktige her er at prosessene mot disse har foregått fullstendig uavhengig av prosessene mot FETÖ. På et vis er det flere prosesser som finner sted samtidig. Den totale effekten er at folk er redde og forsiktige. I denne konteksten er det vanskelig å ha et meningsfylt ordskifte i offentligheten om andre viktige prosesser i Tyrkia, bl.a. ny lovgivning med betydelige konsekvenser for miljøvern og arbeidstakerrettigheter.