31. mars er det lokalvalg i Tyrkia. Under de rådende politiske omstendigheter – med en stadig mer autoritær president som har omfattende kontroll over parlamentet, rettsvesen, media og kapital – kan et lokalvalg gjøre noen forskjell? Hva står på spill?
Det sies at Tyrkere elsker valg. Spillet om personer og fraksjoner er noe som engasjerer sterkt lokalt, og et levende lokaldemokrati har Tyrkia hatt gjennom skiftende regimer og epoker. Det er særlig valg av leder på forskjellige nivå det er oppmerksomhet omkring, selv om det også velges ulike typer forsamlinger. Det er mest oppmerksomhet, naturlig nok, om storbyene. Erdoğan kom først til makten som borgermester i Istanbul, og det ble for ham et springbrett inn i nasjonal politikk. Derfor er det spenning omkring hvilke kandidater de ulike partiene stiller med i Istanbul, Ankara og Izmir. Hvis opposisjonen vinner i Ankara eller Istanbul kan det være en god plattform for å bygge opp en presidentkandidat som kan konkurrere med Erdoğan neste gang det er presidentvalg. Opposisjonen er imidlertid svært splittet, og det viktigste opposisjonspartiet – CHP – Det republikanske folkepartiet – sliter selv med indre konflikter og det ser ikke ut til at de klarer å fremme noen kandidater i Ankara og Istanbul som skaper begeistring og troverdighet.
Her vil jeg derimot fokusere på hva som skjer på mindre steder. Gjennom sosiale media og lokale nyheter følger jeg med på utviklingen i flere tettsteder i Svartehavsregionen, som generelt har gitt overveldende støtte til regjeringspartiet AKP og Erdoğan (varierende mellom halvparten og 2/3 av stemmene). I alle disse stedene har AKP lenge hatt makten, og alle sittende borgemestre representerer AKP. Senhøstes og frem til tidlig i januar var all oppmerksomhet rettet mot: ‘Hvem vil ledelsen i AKP velge som sine kandidater’? AKP er så sikker på seier i denne regionen, at den som partiet peker ut til å stille som deres kandidat forventes å bli borgermester. Altså, det reelle valget foretas ikke lokalt, men av den sentrale ledelsen i AKP. Erdoğan tar visstnok selv aktivt del i denne utvelgelsen. Og det er ikke som om det er en lokal ‘valgkomite’ som fremmer kandidater: kandidatene fremmer i stor grad seg selv.
I begynnelsen av januar ble AKP sine kandidater offentligjort. Erdoğan reiste rundt i regionen og deltok på folkemøter der deres kandidater ble presentert. AKP har et valgsamarbeid med det ultra-nasjonalistiske MHP (det Nasjonale bevegelse partiet) i de fleste provinser. De har på sentralt nivå blitt enige om hvilket parti som skal stille kandidat i ulike distrikter og provinser og støtter hverandre sine kandidater. I flere provinser, bl.a. i Trabzon men særlig i Samsun ble det stor misnøye blant MHP-medlemmer da det viste seg at samarbeidet innebar at MHP bare fikk stille med kandidat i to relativt ubetydelige distrikt i både Trabzon og Samsun. I Samsun stiller AKP med kandidaten for den viktige posisjonen som leder for Stor-Samsun, samt for 15 distrikt. I Trabzon er det en tilsvarende fordeling.
I tillegg til den misnøye denne skjevfordelingen har ført til, har det opprørt mange at enkelte populære distriktsledere fra AKP ikke får stille til gjenvalg. Noen kandidater som føler seg forbigått har valgt å stille som uavhengig kandidat eller velger å stille for et annet parti – fortrinnsvis det konkurrerende ultra-nasjonalistiske partiet İYİ (godt, bra), som mange steder har et valgsamarbeid med CHP. Det er altså stor aktivitet, mye manøvrering, mange kommentarer og spekulasjoner. Men, det meste er fokusert på person, mindre på ideologi og politisk posisjon: Hvem egner seg? Hvem vil skape mest utvikling og arbeidsplasser, hvem er mest troverdig, hvem vil best tjene (hizmet) befolkningen?
Det lille jordbruksdistriktet Terme helt øst i provinsen Samsun er et av de stedene der det har gått hetest for seg. Her har AKP-politikeren Şenol Kul vært borgermester siste periode. Jeg har møtt ham noen ganger for noen år siden da jeg forsket på relasjon mellom lokalsamfunn og en bedrift som hadde bygget et stort gasskraftanlegg i det lille tettstedet han da styrte. Han var en businessaktig type. Opptatt av å få ting gjort, arbeidsom, vennlig, alltid smilende. Da lokale medier tok bilder av oss var han meget bevisst hvordan han skulle posere: smile, peke, fremstå som en som er aktiv, følger med og bestemmer. Slik har han også stadig fremstått i lokale medier de siste årene der han stadig sees under inspeksjon av ulike infrastrukturprosjekter eller i hjertelige møter med barn eller eldre.
Kul i møte med en av innbyggerne i Terme. Fra Facebook.
Terme er ikke et distrikt som er lett å lede: det er i hovedsak en jordbruksområde med synkende og aldrende befolkning, lite investeringer, ingen ny industri. Det sier litt at det ikke finnes noe hotell i distriktet som har over 70 000 innbyggere. Men Şenol Kul har gjort en forskjell – han har blåst optimisme og aktivitet inn i distriktet. Alt tyder på at han er svært populær, og det ble nesten tatt for gitt at AKP ville la ham ta en periode til. Derfor var sjokket stort da partiet pekte ut en tidligere opponent av ham til deres kandidat for Terme. I motsetning til Kul, som ikke fremstår som spesielt konservativ (bl.a. er konen ikke tildekket), står nok AKP sin nye kandidat Ali Kiliç nærmere Erdoğan sitt hjerte. Han har bl.a. religiøs utdannelse (İmam Hatip).
Mange i Terme er opprørt over at Kul ble vraket, og ønsker at han stiller for et annet parti. «AKP har gjort selvmål», «etter dette støtter jeg ikke lengre AKP», «fra i dag av kan jeg ikke avstå politikk og melder meg ut av partiet som jeg var med på å etablere», «AKP er ferdig i Terme!» er bare noen av de kritiske kommentarene i sosiale media. Men, Kul har imidlertid solidarisk gitt støtte til Kiliç. Det spekuleres i om partiet har andre planer for Kul. Med ham ute av bildet – hva kan er alternativet? Alternativet seiler inn fra en overraskende side: fra Saadet Partisi, det relativt marginale konservativt-religiøse partiet. Deres kandidat Ali Yüksel fikk 30% av stemmene i konkurranse med Kul ved forrige lokalvalg. Med sin entusiastiske fremtoning og omfattende valgpakke med ‘100 prosjekter’ er det mange som støtter ham. Ikke fordi han representerer Saadet, men fordi de har tro på ham som person, som en god mann, på en som har en visjon for Terme. Det kan bli et jevnt valg i Terme. Men, all opposisjon i Tyrkia kjemper mot mektige krefter. Og mens Tyrkia sin økonomi så vanskelig ut i høst – liraen var i fritt fall, børsen falt, inflasjonen var høy og mange bedrifter slet – så stiger børsen nå, eksporten går godt, og liraen har stabilisert seg på vel 5 lira mot en dollar. Den økonomiske krisen er ikke blitt så dyp mange trodde den skulle bli.
Og, hvem er det Saadet sin Ali Yüksel egentlig kjemper mot? Da han tapte mot Kul forrige gang kommenterte folk på hans FB side at det var Ali Yüksel mot Erdoğan, det var Erdoğan han tapte mot. I lokalvalg er det personer det står om. Saadet får normalt bare et par prosent i Terme. Den sterke, aktive, omsorgsfulle mann – som ser alle, hilser på alle, som alle kan oppleve de har en relasjon til, som har et stort nettverk – det er slike menn (ja, nesten alltid menn) som likes og velges. Men det er den samme innstilling som også gjør Erdoğan så populær. Folk opplever de har en relasjon til ham. Mange sier de stemmer på Erdoğan, ikke AKP. De har tillit til ham, ikke partiet. Den sterke mann, vår sterke mann. Derfor er det den samme logikken som utspiller seg lokalt som også muliggjør Erdoğan sin suksess og styrke. Og derfor er det gjerne igjen et valg mellom personer i Terme: Yüksel fra Saadet mot Erdogan fra AKP. Det er et åpent valg. Og, noen tap kan AKP/Erdoğan tåle i sine kjerneområder, men blir det mange av dem kan det få konsekvenser. Mitt tips er at valget ikke vil endre det store bildet. Samtidig er det av ikke liten betydning at en liten demokratisk flamme holdes i live ved at det foregår lokale valg som engasjerer, mobiliserer og i noen grad utfordrer AKP.